Må KI-skrevne tekster merkes? Artikkel 50 forklart

Som regel ikke. Artikkel 50 i EUs KI-forordning krever merking av KI-generert tekst bare når teksten publiseres for å informere allmennheten om saker av offentlig interesse. Også slik tekst kan publiseres umerket hvis et menneske har gått grundig gjennom den og noen har redaktøransvaret for publiseringen. Kravene til gjennomgangen er strengere enn mange tror, og selve unntaket har stått i forordningen siden 2024.

Hva artikkel 50 krever

Artikkel 50 i KI-forordningen (EU AI Act) har fire plikter, fordelt på to roller.

Tilbydere av chatboter må sørge for at brukerne får vite at de snakker med en KI. Tilbydere av generative systemer må merke det systemet produserer i maskinlesbart format, slik at innholdet kan oppdages som kunstig generert. Idriftsettere av systemer for følelsesgjenkjenning og biometrisk kategorisering må informere dem som utsettes for systemet. Og idriftsettere som lager deepfakes, eller som publiserer KI-generert tekst for å informere allmennheten, må opplyse om at innholdet er kunstig generert eller manipulert.

En idriftsetter er den som bruker et KI-system i yrkessammenheng. Legger dere en tekst fra ChatGPT eller Copilot ut på nettsiden, er dere idriftsetter. Selskapet bak verktøyet er tilbyder. Tekst som idriftsettere publiserer, er den delen de fleste virksomheter vil møte, og det er den eneste delen der menneskelig gjennomgang kan oppheve plikten.

Unntaket for menneskelig gjennomgang

Ordlyden i artikkel 50(4) sier at plikten ikke gjelder når det KI-genererte innholdet har vært gjennom en prosess med menneskelig gjennomgang eller redaksjonell kontroll, og en fysisk eller juridisk person har redaktøransvaret for publiseringen. Begge vilkårene må være oppfylt.

Det gjelder bare tekst. Deepfakes av bilde, lyd og video har ikke noe tilsvarende unntak. Der finnes bare et unntak for kriminalitetsbekjempelse og en lettere plikt for verk som tydelig er kunstneriske, satiriske eller fiktive.

Tilbyderne slipper heller ikke unna. Den maskinlesbare merkingen i artikkel 50(2) er verktøyleverandørens ansvar, uansett hva en redaktør senere gjør med teksten.

Når unntaket kom

Unntaket sto i artikkel 50 slik den ble vedtatt i 2024. Norsk Journalistlag omtalte det i høringssvaret sitt om utkastet til norsk KI-lov i september 2025, to måneder før EU-kommisjonen la frem forslaget til forenklingspakken («Digital Omnibus») 19. november 2025. I versjonen av artikkelen i AI Act Explorer er bare nr. 7 markert som endret.

Det som endret seg i 2026, var materialet rundt:

• Den endelige atferdskoden for merking av KI-innhold (Code of Practice), publisert 10. juni, droppet skillet mellom «fullt KI-generert» og «KI-assistert» som var med i førsteutkastet.
• Kommisjonens retningslinjer for artikkel 50 ble ferdigstilt 20. juli og beskriver hva som regnes som gjennomgang.
• Forenklingspakken, som trådte i kraft 27. juli, ga tilbydere av generative systemer som var på markedet før 2. august frist til 2. desember 2026 med den maskinlesbare merkingen. Idriftsetternes plikter etter artikkel 50(4) ble ikke utsatt.

Hva som regnes som menneskelig gjennomgang

Kommisjonens retningslinjer (C(2026) 5054, kapittel 6.2.3, gjengitt av MQM Council) setter fire vilkår for at en gjennomgang skal telle:

1. Noen med relevant fagkunnskap og profesjonelt skjønn må vurdere hva teksten sier. Faktasjekk er minimum.
2. Stave- og grammatikkontroll, automatisert kontroll, en skriftlig redaksjonell policy eller en rask godkjenning er ikke nok alene.
3. En navngitt person eller funksjon har det endelige juridiske ansvaret for publiseringen, og navn og kontaktinformasjon er offentlig og lett å finne, for eksempel i en kolofon eller under juridisk informasjon.
4. Gjennomgangen skjer til slutt. Endrer KI teksten vesentlig etter godkjenning, faller unntaket bort. En maskinoversettelse av en godkjent tekst må gjennomgås for seg.

Atferdskoden ber idriftsettere utpeke hvem som har redaktøransvaret, og dokumentere rutinene som sikrer at gjennomgangen skjer. Hver enkelt gjennomgang trenger ikke loggføres.

Tekst som ikke er omfattet

De fleste tekster kommer aldri så langt som til unntaket, fordi plikten ikke gjelder dem. Den gjelder tekst som er publisert, som skal informere, og som handler om noe av offentlig interesse. Alle tre vilkårene må være oppfylt.

Ifølge retningslinjene betyr «publisert» at teksten er tilgjengelig for et ubestemt og forholdsvis stort antall uavhengige lesere. Interne tekster, intranett og privat faglig korrespondanse er utenfor. «Av offentlig interesse» omfatter blant annet politikk, offentlig forvaltning, rettsvesen, grunnleggende rettigheter, folkehelse, miljø og forbrukersikkerhet, samt økonomisk, vitenskapelig og kulturell utvikling som kan bli gjenstand for offentlig debatt.

Kommisjonens eksempler på tekst utenfor plikten er blant annet KI-skrevne romaner, reklame og produktbeskrivelser, med mindre de inneholder påstander om helse, forbrukersikkerhet eller bærekraft. Investorinformasjon på nettsiden til et børsnotert selskap brukes som eksempel på tekst som er omfattet.

For de fleste norske småbedrifter er vanlig markedsføring og produktinformasjon utenfor. Fagartikler om samfunnsspørsmål, offentlig forvaltning eller helse kan være innenfor.

Status i Norge

KI-forordningen er vurdert som EØS-relevant, men er ikke innlemmet i EØS-avtalen og er dermed ikke norsk lov. Digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung har sagt at regjeringen sikter mot en lovproposisjon våren 2027, men at fremdriften avhenger av forhandlinger med EU om EØS-tilpasninger. NTB skrev i sensommeren at kravene ikke gjelder i Norge så lenge KI-loven mangler.

Norske virksomheter står likevel ikke helt fritt. Virksomheter utenfor EU må følge regelverket hvis KI-systemene eller resultatene deres brukes i EU. Artikkel 50 sier også uttrykkelig at den ikke begrenser andre åpenhetsplikter i EU-rett eller nasjonal rett, og Norsk Journalistlag peker i høringssvaret sitt på at presseetikken allerede krever åpenhet og redaktøransvar for innhold skapt av KI.

Vi har gått gjennom hva KI-forordningen betyr for små bedrifter i Norge

Min innvending mot unntaket

En merkelapp skal fortelle leseren hvor mye av teksten en maskin har skrevet. Unntaket svarer på et annet spørsmål: om noen har tatt ansvar for den. En leser som ser navnet på en redaktør, får ikke vite noe om hvordan teksten ble til.

Det er også vanskelig å kontrollere. Når hver enkelt gjennomgang ikke må loggføres, har tilsynet lite å gå etter, og bare den som godkjente teksten vet om den ble lest nøye.

Argumentene for unntaket er gode. Redaktøransvar er slik publisering allerede fungerer: en avis merker ikke hver sak med «skrevet av journalist», men noen kan holdes ansvarlig når en sak er feil. Hvis alt KI har vært innom skulle merkes, ville merkingen raskt miste verdi. Og retningslinjene har snevret inn unntaket ved å kreve faktasjekk, fagkunnskap og et offentlig navn.

Jeg ville likevel lagt mer vekt på leseren. En synlig merkelapp forteller leseren noe, en intern rutine gjør det ikke. EU har landet på en annen avveining, og den lar seg forsvare.

Hva dere kan gjøre nå

Ingen av disse stegene avhenger av når reglene blir norsk lov:

1. Gå gjennom det dere publiserer, og avgjør hvilke tekster som er omfattet. Markedsføring og produktinformasjon er det som regel ikke. Påstander om helse, sikkerhet eller bærekraft er det.
2. Utpek personen eller funksjonen med redaktøransvaret, og legg navn og kontaktinformasjon et sted på nettsiden der det er lett å finne.
3. Gjør gjennomgangen til siste steg, etter all KI-redigering. Den som gjennomgår, må ha fagkunnskap og myndighet til å stoppe publiseringen.
4. Skriv ned rutinen: hvem som gjennomgår hva, og hvordan. Hver enkelt gjennomgang trenger ikke loggføres.
5. Behandle bilder, lyd og video for seg. Unntaket gjelder ikke der.

Ofte stilte spørsmål